Oslo-filharmonien: Bach, Adès og Brahms
Klaus Mäkelä
Bach: Orkestersuite nr. 3
Adès: Asyla
Brahms: Symfoni nr. 4
Sjefdirigent Klaus Mäkelä
Bach og Brahms
Klaus Mäkelä dirigerer Johann Sebastian Bachs Orkestersuite nr. 3 med hans berømte stykke Air, Thomas Adès’ orkesterverk Asyla og Johannes Brahms’ Symfoni nr. 4, der han bygger sin aller siste symfonisats på Bachs musikk.
Johann Sebastian Bach (1685–1750) var i sin levetid legendarisk som organist og som kantor i Thomaskirken i Leipzig. Fra 1729 ledet han også byens Collegium Musicum, et ensemble som hver fredag spilte konserter på Café Zimmermann, Leipzigs mest populære kaffehus.
Det kan ha vært på en slik fredagskonsert Bachs Orkestersuite nr. 3 ble spilt for første gang. Slike suiter, med småstykker basert på ulike danseformer, var utrolig populære i samtiden. Bach skrev fire orkestersuiter, og den berømte Air er en av de fem satsene i den tredje suiten.
Den britiske komponisten Thomas Adès (f. 1971) fikk sitt store gjennombrudd på 1990-tallet og har siden vært en av vår tids mest fremførte og anerkjente orkesterkomponister. Orkesterverket Asyla ble urfremført i 1997 og er et av hans mest spilte verk.
Asyla er flertall av asylum eller asyl. Ordet betyr fristed eller trygt sted, og psykiatriske sykehus ble lenge kalt asyl. Komponisten leker med den doble betydningen i dette mangfoldige og nyanserike verket i fire satser. Tredjesatsen Ecstasio beskriver et raveparty i 1990-tallets London.
I 1880 diskuterte Johannes Brahms (1833–1897) Johann Sebastian Bachs musikk med noen venner. Han satte seg ved pianoet og spilte en chaconne av Bach. Og mens han spilte, spurte han dem: “Hvordan ville dere like å en dag høre en symfonisats skrevet over dette temaet?”
Bach var et av Brahms største forbilder, og temaet var hentet fra hans Kantate nr. 150, Nach dir, Herr, verlanget mich. Da Brahms begynte på sin Symfoni nr. 4 i 1884, tok han frem igjen temaet og brukte det som fundament for sin siste og kanskje mest imponerende symfonisats.